går det an å bada hér?
Nå er det i gang igjen. Oslo skal bli Norges kandidat for de olympiske vinterleker i 2022. Sier Idrettsrådet. «Faen i hælvete», sier de i nord. Eller «Koffer kan ikkje Nord-Norge få nokka? Nei, det alltid søringan».
Jaja, hold på til snøen har smeltet og dere kan slå av lyset…
Norges Cykleforbund (herfra NCF) skal i disse dager ta stilling til evt. norsk kandidatby ved en evt. søknad om å få arrangere VM i sykling i 2016. To evt.’er allerede her, men evt. om at og viss de skulle bestemme seg for Stavanger, så, så er det evt. bare sende avgårde de rette papirene…
Men nå tenkte jeg å komme med en seriøs forklaring på hvorfor NCF evt. bestemmer seg for evt. å sende en meget god søknad om et evt. sykkel-VM i Stavanger (…det bler ein grevla goe søknad, ser du!). Garantert.
Prosessen. Nå er det nå sånn, engang, at Kaizers Orchestra i sin «Prosessen» allerede har sagt at «alle vil vera med på suksessen så lenge det é pengar inne i bildet». NCF gikk på et hekkans økonomisk jordskjelv med VM i Oslo 1993 og ble ikke kvitt etterskjelvene før i 2008. «Den satt i sikringsboksen» som Fridtjof fra Ytre Enebakk (et par mil sør for Lillestrøm forresten…) ville sagt. «Den går ikke NCF på en gang til» har Harald Tiedeman Gul og Blå sagt. Hele grunnlaget for at en evt. kandidat i en evt. søknad om et evt. sykkel-VM i Norge skal være at det har økonomisk ryggdekning.
Ergo må økonomiske krefter på banen. Det nytter ikke å snu noen steiner på Jæren for å finne penger (du kan være sikker på at der er det ikke en forbanna stein som ikke er flyttet på av en staut jærbonde en eller annen gang i historien, og om de fant en schilling er den ikke blitt liggende, men brukt til en traktor eller Brøyt (jaja, ok – for hver nypotet du potle opp kommer ti nye steiner, eller at Toska kanskje gjemte noen kroner i hagen i Smeaheia, eller noe sånt…)). Men på Forus rullérer milliarder. Og businessen der tenker ikke bare i området Åna-Sira, Sira-Kvina og dalstroka innafor. Nei, de skal ut å tjene enda mer penger. I Russland og Kina og Brasil og Canada og di. Med alle de fikse løsningene de fant opp til bruk i oljeverksemda utaskjærs på Troll og Sleipner og Snorre og Avaldsnes og hva det nå heter alt i Snorresoga. Der, ute på Forus altså, holder de på å lære seg å sykle og nå er dem kommet så langt at de klarer å sykle helt fra Okka by og til Sanniss via noen kongeveier og haugtusser og gamle prestegårder og litt på yndlingsunderlaget ASFALT, selvsagt. «Denne asfalten er det jeg som har laget» kan de jo fortelle barnebarna mens de er ute og sykler søndagstur i stiv kuling med syklene til 60.000,- de fikk så billig på grunn av bedriftsavtale med Spinn eller Bros eller en eller annen, men ikke hos Karton Svendsen for han ble lagt ned i tidlig oljealder. Bare vent! En dag er de klar for proffsirkuset…
Vi som har hatt drømmer om et norsk profflag (og da snakker jeg ikke om slike lokale kjøpmennlag nei) kan slå på lyset og stå opp. Spin-off effekt fra Forus kan og må brukes! WADA og doping og det der skulle blitt første kosebok og et sykkel-VM i regionen ville vært som doping. Vi kunne jo fått han Charles & Di til å svinge knivene på kjøkkenet og sendt ham ned i vinkjelleren til NN (…kommer tilbake til ham ved en mer fortrolig anledning), slik at det kunne enes om hele opplegget (jeg har da vært i noen internasjonale møter og vet jo at det ikke fattes en skit før etter en bedre lunsj med god mat og noe godt i glassene…). Bare husk å bruke ordet internasjonalt mye for det blir litt smått å mase om spekemat og rømmegraut og flattbrød som dem gjør på Lillestrøm hele tida. «Goe mad det, ikkje det men…» Edvald er jo blitt en habil syklist han.
Da var økonomien på plass! Men penger er ikke alt! Neste kapittel blir om historie, tradisjoner, miljø og kultur. Men jeg skal ikke blande inn Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.
Forts. følger…
SverreSin 