the violence of the world. what about love?
Noen kjenner kanskje igjen disse ordene fra et eller annet sted?
Jeg sitter og hører musikk. Jeg kjenner dem igjen. Midnight Choir.
Det er like vanskelig for meg som for resten av dere andre her i verden å bli hørt på hva som er viktig for oss å si. Om man ikke er kjendis, da.
Det ender stort sett med at «you are going down like a clown». Men «will you dare talk to me»?
Jeg er en tvitrer. Det er forsåvidt meningsløst, men ikke så meningsløst allikevel. Å følge personer etter egne interesser stimulerer mine meninger i den forstand at dette er et slags kjedebrev i det sosiale media. Jeg trodde lenge dette var noe for alle. Men det er ikke det. Mange jeg ville veddet på at var på Twitter, er ikke der. Ikke noen krise det. I det hele tatt. Jeg har jo lest at noen sier Twitter ikke er for hvem som helst i den forstand at ikke alle hverken «faktisk» vil inn dit, eller engang har tenkt det. Elite? Hvorfor det liksom? Ja. Hvorfor det?
Ikke noen grunn i det hele tatt. Alle kan ikke være overalt – alltid.
Men på Facebook MÅ man være. Alle. Til og med mor er på Facebook (okei – ikke min mor, for hun forlot kongeriket til fordel for himmeriket (hvorfor heter det ikke himmelriket, forresten?). Og hele slekta. Og «alle» disse vennene som jeg visst nok har, men ikke hørt om før jeg plutselig har en hel gjeng på «døra». Ikke enkelt å si nei til «en» som vil bli din venn. Men Facebook har fått meg malt inn i et hjørne. Kanskje det er noen der ute som gjerne ville blitt min venn uten at jeg må trenge å lage spor etter å ha labbet ut av fjesboka? Hva med høre denne vennens meninger?
If I close my eyes, when you go out tonight. Will you dare talk to me?
Denne tegningen er gjort av Frode Goa til minne om sin niese Iselin Sporaland som døde av kreft kun 13 år gammel.
Livet er skjørt. Ikke glem det mine venner.
Du er min venn, er du ikke?
Jeg er vinden. For det har indianerne sagt. Og vinden kan stryka ditt kinn…
SverreSin 