SverreSin

det kan jo du sei, din knall!

Da jeg stod i siste sving på oppløpet i Køben-VM, og siste passering kom, var jeg sikker på at dette kom Edvald til å ta. Jeg fikk frysninger nedover ryggen av stolthet. Av Edvald og av Norge.

Jeg kikket oppover oppløpet. Kombinert med å se på en storskjerm ble innspurten utrolig spennende. Egentlig hadde jeg trengt å stå helt i ro for å se best mulig, men det var umulig.

Så tok Cav det… Det ble liksom plutselig så kaldt. Og på en måte stille. Han som ville vinne vant – greit nok det. Men det var liksom ingen jubel og jeg selv tenkte: Var det ikke det jeg sa!

Men hvorfor hadde jeg sagt det? Jeg ikke bare håpet, men var sikker på at dette kunne være noe for EBH.

Jaja. Jeg ble ikke stående. Gikk heller ikke opp mot målområdet som var planen. Nummen av troen og håpet som ble knust av det jeg selv hadde sagt. Jeg sopte i hop pikkpakket, fant sykkelen i kaoset og syklet hjem til Brøndshøj.

På veien skjedde imidlertid noe jeg ikke hadde trodd: Jeg tenkte det var fortjent seier til Cav…